Skip to content

En ambolt av en viss størrelse

22. september 2003

“En ambolt av en viss størrelse” er boken om Didrik Dahl, som opplever en del ting. Blant annet forsvinner folk eller blir lagt inn på sykehus, det snakkes litt om Egypt, noen bryter seg inn i leiligheten hans slik at han må klatre ut av vinduet og ender opp naken utenfor Akershus festning, en ny nabo flytter inn og en spåkvinne legger igjen visittkort i leiligheten hans.

I tillegg er det full krig på Fysisk institutt på Blindern, mellom førsteamanuensis Villmund Monsen og den noe eldre professor Abel D. Whitten. Og syklotronen er stengt. Hvordan skal dette gå?

Ja, og så er det tiden, da. Kan man reise i tiden? Finnes tiden i det hele tatt? Og er det lyset som står stille, mens vi andre raser av gårde i 300 000 kilometer i sekundet?

Utdrag:

Hvor lå han nå? Solen stakk i øynene hans, han måtte skjerme seg med hånda, han vred seg forsiktig og kjente at han lå på noe som kilte.

Det kunne være gress. Han kunne ligge på gress.

Didrik smattet forsiktig.

Han klarte ikke holde tilbake en gjesp.

Forsøkte ikke engang.

Det var slik det var å våkne.

Øynene åpne. Blunket. Det hadde ikke sett slik ut da han la seg. Da hadde det vært soverom, seng med to dyner, ingen sol som stakk, men en lampe som var slått av.

Nå var det blå himmel.

Tykke skyer hang som hvite drueklaser oppunder det blå.

Grønne gresstrå pekte skjevt opp mot den gråbrune murveggen.

Mur. Var han stengt inne?

Didrik lå på ryggen. Heiste seg opp og støttet seg til albuene. Myste; det var stikkende sol. Muren gikk der, og den gikk der; på siden av ham, og bak. Plenen, derimot, fløt ned en slak bakke og ble borte ved et plastskur, ebbet ut i sort, stram asfalt.

Taket på en trikk suste forbi.

Plastskuret var en holdeplass.

Han sukket.

Ikke stengt inne.

Men lå altså her.

Noen trær sto ikke så langt unna.

En sort steinkonstruksjon befant seg mellom ham og trærne.

Didrik kikket ned på sin egen kropp.

Han var naken. Splitter naken.

Han hadde et åpent sår på kneet; det piplet rødt.

Didrik lukket øynene.

Slapp seg ned på bakken.

Pustet tungt og lenge.

Hadde han virkelig hengt utenfor vinduet?

*

Han hang utenfor vinduet. Han hadde hørt en lyd, og nå hang han her. Det var slik det var å henge.

Didrik stirret inn i veggen. Den var ru og grå. Han holdt et stødig grep om det hule metallrøret som gikk fra takrenna og ned til bakken; en sylinder fra oven. Røret var festet til veggen med ganske små metallhemper. Det var tvilsomt om de ville holde vekten hans. Han klamret seg fast.

Han hadde hørt en lyd. Først var det en melding på telefonsvareren, og så en lyd, og så fottrinn. De myke skrittene begynte i entréen og beveget seg mot soverommet. Didrik spratt ut av sengetøyet mens hjertet dunket seg vei oppover halsen. Han trippet rastløst rundt i rommet mens de fremmede skrittene nærmet seg utenfor døra; han hadde ingen våpen, ingenting å forsvare seg med, han regnet ikke akkurat med å ha noen sjanse i en eventuell nevekamp, så han trengte en fluktvei, og fant bare én:

Vinduet.

Han bykset bort. Han halte seg ut. Nå hang han utenfor vinduet. Var naken og klamret seg fast til røret. Røret var ikke bygd for dette. Det hadde ingen håndtak en panisk beboer kunne holde seg fast i. Didrik grep tak i metallhempene. Og han tenkte: Hva hadde den lyden vært? Var det noe som hadde falt?

Han hadde sine mistanker.

David hadde ikke skjøvet boken ordentlig inn, den kunne lett falle ned.

Falle ned. Ikke tenke.

Tre etasjer herfra og ned til bakken.

Hvor mange meter var det? Hvor høye var leilighetene i Munkedamsveien? Han gjettet på 2,4 meter. Det var jo egentlig bare to etasjer under ham, for han bodde jo på gulvet i tredje, og ikke i taket. Fem meter, altså. Pluss litt kjeller.

Nesten ingenting.

Det var kaldt å henge der, selv om det var sommer.

Han kremtet lydløst.

Det kom noen inn på soverommet hans. Han hørte lyder. Dynene ble revet vekk; han hadde to.

Han lukket øynene og la pannen inntil metallrøret. Hva slags metall var dette? Det rustet i hvert fall ikke. Det var kaldt mot kroppen hans, han klamret seg fast, bare noen ganske få meter over bakken. Hvorfor hoppet han ikke? Fem meter, rett ned på asfalten?

Han ville brekke et eller annet.

Han klamret seg fast.

Skrittene fra soverommet beveget seg mot vinduet.

Han kunne ikke bli hengende her.

Didrik forsøkte å lirke seg nedover røret, fingrene presset seg inntil det rustfrie metallet, det gikk i halve centimetre, føttene lette etter en ny hempe å få feste på, og så var han et lite hakk lengre nede.

En skapdør åpnet seg ved vinduet.

Han klatret igjen, raskere denne gangen.

Han måtte snart stanse, han pustet slitent inn mot røret, han kikket oppover.

Det var en kropp i vinduet.

To øyne i en finlandshette; de stirret rett mot ham.

Didrik mistet taket. Det var i hvert fall tre og en halv meter ned til asfalten. Han så metallrøret forsvinne fra fingrene hans og skjønte at han falt bakover, det gikk raskt, det var litt av en tyngdekraft de hadde i Munkedamsveien, han forsøkte å snu seg i fallet for å unngå å treffe med ryggen først, han ville ta for seg med hendene, men det var umulig å unngå at høyrekneet dundret i bakken.

Didrik skrek.

Han vred seg over på ryggen og holdt seg om kneet.

Lys ble slått på i den grå boligblokka.

Det sto ingen i vinduet hans.

Finlandshetten måtte være på vei ned.

Han reiste seg på ett bein og hinket ut på fortauet. Haltet så raskt han kunne inntil det virket som om høyrebeinet var i ferd med å gjenvinne en viss førlighet. Det var en butikk på hjørnet, det var en lekeplass som alltid sto tom, venstrebeinet løp raskere enn høyrebeinet og det gjorde situasjonen ganske vanskelig, han løp så det ble presset tårer ut av øynene hans, med blanke føtter på kalde trikkeskinner, gjennom dugget på øynene kunne han se at han sprang over en stor plass, og så var det en gressplen, og så la han seg ned på gresset.

*

Og det er dette man aldri vet, tenkte han: Om man drømmer eller ikke. For han kunne jo ikke være våken. Ikke sånn som dette.

Han så en klokke. Det hang en stor klokke på Rådhuset. Han så den gjennom et av trærne. Ti på halv åtte.

Didrik ristet på hodet.

Han lå på plenen utenfor Akershus festning.

Måtte ha våknet feil.

Hvis man vekker en person mens han drømmer, så vil han aldri helt vende tilbake til den virkelige verden. Inuittene trodde det. Sikkert noen andre også. Det virket like sannsynlig som noe annet.

Han kikket rundt seg. Den sorte steinkonstruksjonen der borte så ut til å være et slags kunstverk. Blå og hvite vimpler vaiet på toppen av en bygning. Didrik lå nesten helt innerst i hjørnet, bak en rad med slukkede lyskastere, ved siden av en rist som var plassert over et digert hull i bakken.

Her kunne han ikke bli værende. Han rullet seg rundt på magen og krøket seg opp i stående. Svaiet litt i oppreist stilling, men fikk summet seg og stabbet undrende mot kunstverket.

Det var da ikke slik det var å våkne?

Han måtte ha våknet feil.

Han hadde nok våknet feil allerede da David ringte, midt på natten.

*

Telefonen ringte. Han glapp ut av søvnen. Øyelokkene blunket seg motvillig fra hverandre. Kimelyden spant gjennom veggene. Telefonen sto i stuen. Han hostet søvnig og kastet begge dynene fra seg. Klokkeradioen lyste med røde sifre: 02:42.

I alle dager.

Ringe nå.

Han rakk ikke engang sette seg opp i sengen før ringingen stanset. Han hørte et svakt klikk da telefonsvareren satte seg i gang. Gned seg i øynene. Gjespet flere ganger. En nesten uhørlig stemme fra telefonsvarerens høyttaler.

Midt på natten. Hvem ringte?

Han reiste seg opp. Soveromsdøra knirket lavt. Var ikke helt komfortabel med å bevege seg naken utenfor soverommet, men en telefon kunne da ikke være noe å kle seg for.

Det blinket et lys på telefonsvareren.

Han trykket på en knapp, og båndet spolte seg tilbake før det satte i gang.

Didrik,” sa en kjent stemme på båndet. ”Det er David. Er du der? Ta den, for faen! Jeg vet du er hjemme!”

Det ble stille et par sekunder. Ja, tenkte Didrik. Ja, jeg er her, jeg står som en naken silhuett i min egen stue, hvorfor ringer du midt på natten, du var jo her selv for bare noen få timer siden?

”Didrik, er du der? De er etter meg! De tror jeg skal avsløre … Jeg klarte det, jeg har sett Einstein og Bohr i levende live! Husker du vi snakket om tiden, Didrik? Faen! Faen, Didrik, hvis du er der nå, så ser du til helvete og tar denne telefonen! Har de kommet til deg også? Jeg stikker nå, jeg blir borte. Skjønner du, Didrik? Faen!”

Det ble stille.

Skjønner du, Didrik?

Meldingen var over.

Han smattet noen ganger og forsøkte å gjenvinne kontroll over pusten. Satte seg ned på trestolen; den var kald mot den nakne huden.

Har de kommet til deg også?

Hvorfor skulle de det?

Telefonen hadde display. Ubesvart samtale. Det var Davids mobilnummer. Han løftet opp røret. Slo nummeret raskt. Det ringte noen ganger, før han ble koblet over til en telefonsvarer. Han la på og slo et nytt nummer.

En kvinne svarte.

”Greta?” sa Didrik.

”Didrik? Midt på natta, for svarte …”

”Er David der?”

Han hørte at hun forsøkte å smatte trøttheten ut av kjakene.

”Nei,” sa hun. ”Vet ikke hvor han er. Kanskje på kontoret.”

”Jaha,” sa Didrik. ”Han ringte meg akkurat nå. La igjen en beskjed jeg ikke skjønte noe av. At det er noen som er etter ham …”

”Hva snakker du om?”

”David ringte meg. For fem minutter siden. Jeg sov, så han la igjen en ganske krakilsk melding hos meg. Det var noen som var redd han skulle avsløre et eller annet, så nå var de etter ham. Og han spurte om de hadde kommet til meg også, håper ikke det, jeg skjønte ikke helt hvorfor de skulle komme til meg.”

Et kort sekunds stillhet i telefonen.

”I alle dager, Didrik. Nå skremmer du meg!”

”Ja ja, men det var det han sa. Prøvde å ringe ham på mobilen, men ikke noe svar.”

Hun pustet tyngre.

”Jeg …,” begynte hun. ”Du, jeg ringer deg i morgen tidlig hvis han ikke har dukket opp. OK?”

”Ja, OK.”

Hun la på. Han slo ett nummer til.

Det ringte flere ganger.

Ingen tok telefonen på Davids kontor på Blindern.

Didrik la røret tilbake på plass.

Han spilte av meldingen på nytt.

Husker du vi snakket om tiden, Didrik?

Det var klart han husket. Han husket jo det.

Han lusket tilbake til soverommet og la seg ned i sengen.

Trakk begge dynene godt over seg og stirret opp i det hvite taket.

Forsøkte å stirre til øyelokkene tvang seg sammen, slik at han kunne sove.

Marie, tenkte han, men hun var jo ikke her.

Det var derfor han hadde to dyner, helt for seg selv.

Sove nå, tenkte han.

Han håpet de ikke kom.

Han sank ned mellom dynetrekkene, ble borte bak øyelokkene, så skvatt han til, blunket forvirret, satte seg brått opp i sengen.

Vardøger, tenkte han.

Så var det der igjen.

Han lente seg på albuene.

Stirret mot soveromsdøra med vidåpne øyne.

Klokkeradioen: 05:14.

Han var våken.

Hva i helvete var den lyden?

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: