Skip to content

Gi ting til folket

1. oktober 2004

Det er første mai, og Bianca har trukket Didrik Dahl med til Youngstorget, til et rituale han aldri har vært helt fortrolig med. Dagen skal deretter markeres med et rulleskirenn opp langs Akerselva, men i rennet blir den kjente innvandrerpolitikeren Abebe Tulu bokstavelig talt hengende etter – for så å gjenfinnes minutter senere, livløst dinglende fra Aamodt bro.

Av dype og noe uklare årsaker blir Didrik tuslende rundt midt i politiets etterforskning, uten at man akkurat kan si at han bidrar. Men løsningen på drapsgåten ser i hvert fall ut til å ha noe med det norske å gjøre, med natur og hvithet og fortid og røtter; til sammen elementer Didrik stort sett gjør sitt beste for å unngå.

Utdrag:

Og dette var fortid, og ingenting var fortid som dette: brostein avbrutt av voksne føtter, røde faner med slitt tekstil og falmede verktøy, nymåner og ne, og alle sto de der, plantet i steinene, eller så å si i jorda, satt støkk fast, et stivnet publikum, i hvert fall de fremste, eller de eldste, altså de voksne, de som hadde kommet med ektefelle og barnevogn og tykke jakker selv om det var sol, mens de yngre rørte på seg, med ansiktshår og gamle klær, de som skulle være framtiden; det var de som vaiet med fanene og kom med hver sin plakat, hver sin parole, hvert sitt tog, som om dette var dagen da man var mot; mot prisene, nedskjæringen, utviklingen, innstillingen og nedleggingen.

Didrik sto der.

Og han skjønte ikke hvorfor.

Og Bianca dultet ham i siden.

”Følg med,” sa hun.

De sto et stykke bak. De var ikke blant de ivrigste. Bianca likte stemningen. Didrik syntes det var litt kjedelig. Fedrene hadde skjegg og jakker. Mødrene hadde kåpe og barnevogn. De yngre, de omtrent på Didriks alder, hadde palestinaskjerf og grålilla kordfløyelsjakke. Didrik selv liknet mest på fedrene, bortsett fra skjegget, og jakken. Bianca hadde en liten sekk på ryggen. Det var vår, det var mai, og brosteinene var varme som baderomsfliser.

Akkurat nå var det ikke stort å følge med på. Det var et slags sceneskifte på podiet. Didrik kikket seg i stedet litt rundt på plassen. Det var nesten bare rygger å se, brede mennesker, noen litt pyntet, noen absolutt ikke. Et stykke framme så han to personer han mente han kjente, eller i hvert fall hadde sett før; de hadde plassert seg under et tre litt ute på siden, i skyggen, som om de ville være nær nok til å følge ordentlig med, men langt nok unna til ikke å vekke noen oppmerksomhet. De hadde ingen paroler, men var helt sortkledde, så sortkledde at det nærmest skinte av dem, som om klesdrakten selv protesterte mot å bli brukt som kamuflasje.

”Hvem er de der borte?” sa han til Bianca, og pekte noenlunde diskret.

”Hvem de er?”

”Det er noe kjent ved dem?”

”Kanskje,” sa hun.

Så ble man forstyrret av litt spraking fra høyttalerne. ”Kamerater,” ble det sagt, og så litt kremting. Det var dette Didrik tenkte på som fortid, og det var sikkert hans egen skyld, han hadde vel noen problemer, eller satte ikke nok pris på minner, eller nostalgi, det var i hvert fall det Bianca mente. Han trodde kanskje han hadde det fra sin far: Første mai er en søndagstur, hadde far sagt, en piknik av protester, en dag i byen med softis med sjokoladestrø og heliumballonger.

Det var mye man kunne ha fra sin far uten egentlig å være klar over det.

Podiet var én etasje opp. Den ene enden av plassen vendte opp mot gamle Møllergata politistasjon. Man kunne skimte regjeringskvartalet i bakgrunnen. Det var noen meter i høydeforskjell mellom brosteinene på Youngstorget og asfalten i Møllergata, og imellom var det et helt eget nivå med restauranter og cafeer, en søylerad ut mot plassen, og ved spesielle anledninger: en talerstol.

Det var en godt voksen mann, mørk i huden, cirka femti, Didrik hadde sett ham tidligere og visste hvem han var, han var en slags kjendis. Abebe Tulu hadde vært politiker så lenge man kunne huske, sittet i bystyre og på storting, nå var han en slags politiker emeritus, en av de som egentlig var ferdige, men som likevel ikke ble borte, som hang igjen som radmagre spøkelser. Bak ham sto familien hans; hans kone, og ikke minst hans datter, en ung kvinne man stadig så mye til, en slik som kom på forsidene hver gang hun skiftet kjæreste, hvilket ikke skjedde rent sjelden, hun var ikke mer enn nitten år, men likevel. Det var ikke sånn med Didrik. Det var ingen stadige utskiftninger, ingen stadigheter i det hele tatt.

Abebe Tulu var invitert for å snakke om rasisme. Om integrering av innvandrere. Det var vel noe man hadde spesialkompetanse i når man hadde vært innvandrer så lenge som ham. Han hadde kommet til Norge tidlig på syttitallet, og fremdeles snakket man om ham som innvandrer, som om det å vandre var noe man aldri ble ferdig med.

Integrering.

Det var det som hadde vært tema i hele dag.

Tre hvite talere hadde hatt ordet.

Og nå: Abebe Tulu.

”Bra at de lar en svart fyr få slippe til,” sa Didrik.

Det ble stille rundt ham.

Noen så på ham med forundring i blikket, eller blunket foraktfullt, eller himlet åpenlyst med øynene.

Bianca ristet oppgitt på hodet og trakk pusten rolig flere ganger.

”Ikke si svart,” hvisket hun.

Det ble nikket samtykkende. Kjernefamiliene trakk seg noen centimeter unna, som for å beskytte sine barn fra disse uhørte ordene. Didrik rynket leppene.

Det var så mye man ikke skulle si, tenkte han.

Det var dagen for én lang og flere korte taler. Dette var en av de korte, Tulu var raskt ferdig, og Didrik hadde strengt tatt ikke fulgt særlig godt med. Det kunne bli for mange ord, og for mange av de samme ordene. Når man traff mennesker som var enige med hverandre, for eksempel fra samme parti, så fikk man til og med høre nesten helt like setninger, og så var det noen fra et annet parti som hadde andre setninger, som man gjentok og gjentok, som om det var innøvd, eller som om man ikke befant seg i en levende debatt, men i et teater.

Dagens hovedtale hadde de bare fått med seg slutten av. De kom litt sent hjemmefra, Bianca hadde ment det var Didriks skyld, og at han gjorde det med vilje.

”Skal vi synge nå?” hvisket Didrik.

”Jeg tror det,” sa Bianca.

En dame, åpenbart konferansieren, eller hva det het, dukket opp.

”Vi takker Abebe Tulu for talen,” sa hun. Hun uttalte navnet hans langsomt, som om hun hadde øvd. ”Og vi synes jo han er et godt forbilde for alle de av våre nye landsmenn som ennå ikke er fullt integrert. Ikke minst vet vi jo hvor glad han er i å gå på ski i marka.”

Han hørte Bianca sukke. Hun likte ikke ski, og det visste han godt, men akkurat nå fikk hun ingen sympati fra Didrik; det var hun som hadde dratt ham hit.

”Dessverre er det ikke så godt skiføre i mai,” smilte konferansieren, og fikk noen smil tilbake. ”Men for å symbolisere at første mai fra nå av også er integreringens dag, skal vi alle – inkludert Abebe – gå på rulleski opp Rondanestien i kveld. For å sikre den rette stemningen begynner vi ved cirka midnatt, og vi håper at så mange som mulig har lyst til å bli med.”

Applaus.

”For dem som ikke vet hvor Rondanestien begynner,” sa damen, ”så begynner den på Grønland og følger Akerselva oppover. Vi kommer nok ikke helt til Rondane –” smil igjen ”– men vi går i hvert fall opp til Mølla på Sagene.”

Ny applaus.

”Ski,” sa Bianca lavt. ”Og så i mai.”

Så begynte de med trommene der borte, og blåseinstrumenter og annet fulgte opp, og det skulle synges, alle jordens bundne trelle skulle opp, og deretter skulle man samles på valen; de hadde knapt fått begynt på første vers før de forreste begynte å klappe takten, og klappingen forplantet seg bakover, som en bølge gjennom mengden, og stanset helt bakerst, hos Didrik og Bianca.

*

Snøen var en meter høy og myk. Den var visst alltid myk i påsken. Det var så sent på året at våren stakk greiner og kvister opp gjennom snødekket. De sank gjennom hele tiden. Didrik gikk bakerst, Bianca rett foran, og et stykke foran der igjen, Per og Synnøve, Biancas bror og hans kone.

Bianca stanset.

”Hva er egentlig poenget med dette?” ropte hun.

Per og Synnøve snudde seg mot dem, smilte, og gikk videre.

Det var midt i Oppland eller Telemark. De hadde sittet i baksetet med døsige øyne langsmed noen mil motorvei, og så svingt inn på en humpete sti full av leire. Per og Synnøve satt foran. De var snille mennesker. Didrik tenkte på det som et oppdragelsesprosjekt, altså at det var slik de så på det, at byungdommen skulle dras med til skogen for å lære, nærmest som en slags hvite busser.

De hadde jo sett skog før. Didrik hadde vært på hytte og Vestlandet og alt sammen. Det var Bianca som tok avgjørelsen. ”Nei,” sa hun, vi skal ikke være med. Men det ble til et sterkt motstrebende ”ok” etter noen dager med overtaling fra storebror. Hun lot seg ofte overtale, spesielt av broren.

Nå gikk Didrik og Bianca på lånte ski – det lå sikkert tjue par i uthuset på hytta – og Bianca bannet og peste foran ham og stakk stavene gjennom snøen og hektet seg fast og skjønte altså ikke poenget.

Per og Synnøve hadde stanset der framme, og gått litt til siden for det nesten utvannede sporet. Mellom trærne lå noen store steiner, nærmest som svaberg, tenkte Didrik, hvis de bare hadde vært ved sjøen.

”Her er rasteplassen,” sa Per og Synnøve.

De sto der og ventet på Didrik og Bianca.

Rasteplass. Ordet var større enn seg selv, like stort som brunost, og som Dovre.

Per og Synnøve smatt ut av skiene og åpnet sekkene. Didrik ble stående og lene seg mot stavene. Han måtte vel ta av seg skiene, han også. Det var greit. Det verste var å få dem på igjen. Han visste ikke om han hadde rottefelle eller revesaks eller hva det het, men det lå en viss utfordring i dette, særlig i den andre skien, når den første var trygt festet og hele beinet gled framover på snøen mens man forsøkte å manøvrere sin andre fot ned i et snøfylt bindingsspor. Han satte seg på kne og begynte å ta skiene av seg.

”Jeg tar ikke av meg skiene,” sa Bianca.

”Jo, det må du gjøre,” sa Per og Synnøve. ”Du kan ikke sitte her med ski på.”

”Jeg kan stå,” sa Bianca. ”Jeg står her og fryser i et kvarter, og så går vi videre.”

Ikke gjør dette, tenkte Didrik. Han var allerede i ferd med å ta av seg skiene, den ene var så å si av, og hva skulle han nå gjøre? Skulle han ta av seg den andre skien også, sette seg sammen med Per og Synnøve, og risikere at de ville bruke ham mot henne, som et argument? Eller skulle han bli stående med én ski; det ville være latterlig å ta på seg den andre igjen, bare bli stående rett opp og ned sammen med Bianca?

Han hadde egentlig ikke noe valg. Den ene skien var av. Han tok av seg den andre også. Satte seg på berget. Det var hennes skyld, tenkte han. Hun satte dem begge i denne situasjonen. Hun fikk skylde seg selv.

”Se,” sa Per og Synnøve. ”Didrik setter seg jo.”

Duster. De var duster, hele familien.

De hadde med seg et dusin sitteunderlag. Didrik ble overrakt et par av dem. Han satte seg til i en slags behagelig stilling. Han sved fingrene på termoskoppen med kakao. De hadde sjokolade og appelsin. Hvorfor sto hun bare der borte? Skjønte hun ikke hva hun gjorde med ham, at han nå ble sittende der som kompis, som turkamerat, fra nå av ville Per og Synnøve alltid bruke dette, hver gang det var snakk om å invitere dem til hytta ville Per og Synnøve sitte med trumfkortet; ”men Didrik har sikkert lyst”.

Faen heller. Han satte fra seg koppen. Han fikk en appelsin i hendene. Han hadde lånt jakke også, eller anorakk, eller sydvest, han visste vel for faen ikke hva ting het, det hang snorer foran kjeften hans som var våte av sikkel, han svettet når de gikk og frøs når de satt stille, det klødde overalt, han begynte å skrelle appelsinen, skulle hun bare stå der? De hadde akkurat kommet, dette var dag én, og allerede hadde hun ødelagt alt, bare ved å stå helt stille hadde hun i hvert fall ødelagt dagen, kanskje hele uka, kanskje alt, absolutt alt. Han skrellet appelsinen, raskt, det klødde, haka kom bort i snorene med sikkel hele tiden, og han snufset, begynte sikkert å bli forkjølet, kastet skrellet vekk, skulle rive fra hverandre appelsinbåtene, men klemte for hardt og knuste appelsinen så det skvatt saft over hele berget, hendene ble dekket av klebrig væske og snøen fikk små, gule dråper.

”Jævla dritt!” skrek Didrik, så Per og Synnøve spratt synkront bortover svaberget, mens seig appelsinsaft fant åpninger inn i de polstrede ermene hans, dit det var umulig å komme, umulig å vaske av med mindre man begynte å kle av seg.

*

Han lå på plenen. Hun lå ved siden av ham. Han leste selv om det var gresk:

Alla mê ou tout’ êi khalepon, ô andres, thanaton ekphugein, alla polu khalepôteron ponêrian: Thatton gar thanaton thei.

Advertisements
One Comment leave one →
  1. Arnulv Bergstrøm permalink
    10. april 2015 17:53

    Hei, når kommer neste bok??? (DD)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: